Til det er det to ting å svare:
(1) Jeg hadde ikke sett Melbergs artikkel da jeg skreiv mitt innlegg,
samme dag som KK med hans artikkel kom.
Men dette er underordnet. Jeg tror jeg ville ha formulert kritikken
sånn likevel fordi
(2) Sjøl om Melberg sier noen sannhetens ord om intriger,
klikkdannelse og rivalisering blant akademikere generelt (utmerket så
langt), så har han ingen særskilt kritisk analyse av miljøet innen
sitt EGET fagfelt, litteratur.
Mine poenger, framført mange ganger her på KK-forum, dreier seg om
litt.viternes manglende innsikt i sin egen ensidige tendens til
(a) å betrakte verden bare som en samling "tekster" om verden,
(b) å se på samfunnet og materielle rammebetingelser som sekundære
i forhold til de enkelte menneskers psykologiske trekk, slik disse
skildres i skjønnlitteraturen.
(c) å se på studier av ideene til bestemte guruer innen
litteratur/filosofi som viktigere enn en analyse av den faktiske
virkeligheten som omgir oss, og handling for å forandre den. Et
eksempel på dette er at man blir så fascinert av Derrida sitt fikse
bilde av "Marx som spøkelse" (dvs. dobbeltheten ved spøkelset ved at
du ikke blir kvitt det, samtidig som det har begrenset betydning for
virkeligheten). Dette tolkes slik at Marx gir oss et håp om en bedre
verden fordi hans kapitalisme-kritikk er riktig, men vi kan ikke bruke
Marx til aktiv handling for å skape et sosialistisk samfunn. M.a.o.
så blir man som lit.vit.'er så forelska i Derridas fikse tankespinn,
at man gir på båten en konkret undersøkelse av hvorfor sosialismen
ikke har lykkes til nå, og hva som evt. kan gjøres for at den skal
lykkes i seinere forsøk. Det avvises i utgangspunktet, for Derrida har
allerede levert kartet, og det er så uendelig mye mer fascinerende
(som "tekst") enn det kjedelige terrenget (virkeligheten).
Denne kritikk av det akademiske miljø innen litteraturvitenskap er en
kritikk av samme type som kan rettes mot generaler som har en tendens
til å tro at militære tiltak som skaper "ro", løser sosiale og
politiske problemer,
eller mot ingeniører i USA som tror at løsningen på den illegale
immigrasjonen fra Meøico er bedre elektroniske dingser for å overvåke
grenseområdet,
eller mot psykiatere som tror at psykofarmaka er løsningen for
mennesker med problemer (jfr. Juklerød-saken).
En hver akademisk særgruppe bør ha en kritisk sjølinnsikt om dens
spontane tendens til å tro at deres egne redskaper, guruer og
kjepphester er viktigere og mer almengyldige enn de egentlig er, og
akkurat den sjølinnsikten har jeg ikke sporet fnugget av til nå hos
lit.viterne. Tvert i mot.
Melberg sitt innlegg handler heller ikke om dette, men om visse
usympatiske trekk (som jeg er enige i) ved akademiske miljøer sånn
GENERELT.
> Kan du ikke snart slutte å
> gafse etter disse litteraturviterne da, Andresen? De kritiserer jo snart
> seg selv sønder og sammen, Hverven gir deg rett her og medhold der, mens du
> er like gafsete i hvert bidige innlegg. Prøv Ali kaffe, Andresen - kurerer
> gafs!
Dette er bare latterligjøring, dvs. en av de velkjente
hersketeknikkene. For meg er dette en seriøs diskusjon, og jeg gidder
derfor ikke flåse tilbake.
Trond