****************
EN PRAKTISK VEI TIL KOMMUNISMEN
Begrepet kommunisme er blitt et skjellsord. Jeg skal ikke her ta diskusjonen om
marxister bør gjenreise uttrykket (jeg mener det bør gjenreises). Men jeg vil
argumentere for at det "kommunistiske samfunn", slik som opprinnelig definert i
marxismen, fortsatt er det beste (og faktisk eneste logiske) langsiktige mål
som kan stilles opp for et hvilket som helst samfunn.
La oss tenke oss at en eller annen form for demokratisk (ikke av
øst-Europa-typen) sosialisme er etablert. Dette samfunnet vil fortsatt ha et
betydelig preg av kjøp og salg, konkurranse, markedsøkonomi. Spørsmålet er: Kan
man - med et slikt utgangspunkt - finne en troverdig strategi for å trenge
markedsøkonomien mer og mer tilbake til fordel for felles
økonomiske løsninger, uten at dette resulterer i eventyrpolitikk, byråkrati,
ineffektivitet?
Innvendinger kan reises med god grunn etter det som har skjedd i såkalte
sosialistiske land. Men de som fordømmer "kommunisme" fordi de feilaktig tror
at dette begrepet betyr tyranni og ettpartistat, bør merke seg at kombinasjonen
kommunisme og stat er en selvmotsigelse. Ordet "kommunisme" kan oversettes
direkte med "fellesskap". Kommunismen ble definert av Marx og Engels som en
samfunnsform uten stat, byråkrati, militærapparat, samfunnsklasser, penger, lønnsarbeid.
Økonomisk er kommunismen karakterisert ved mottoet: "Fra enhver etter evne, til
enhver etter behov". Verden har til nå ikke sett et eneste kommunistisk
samfunn, og vil ikke få se det før tidligst om et hundreår eller tre.
Kommunismen forutsetter nemlig en svært høyt utviklet sivilisasjon, teknologi,
økonomi.
Likevel er det slik at allerede i dag, i det kapitalistiske Norge, har vi
betydelige sektorer i økonomien som er "kommunistiske", ihvertfall i økonomisk
forstand. Skole og sjukehus er finansiert av alle i fellesskap, og de som
trenger skole eller sjukehusopphold får det etter behov, ikke etter
betalingsevnen (slik er det stort sett ennå, sjøl om makthaverne har begynt å
ødelegge dette systemet). Denne typen fellesøkonomi, hvor folk får etter behov
uavhengig av innsats, er altså en vesentlig del av det som Marx og Engels mente
med begrepet "kommunisme". Flere sektorer enn skole og sjukehus kan tenkes tatt
ut av markedsøkonomien og inn i fellesøkonomien. Et eksempel er
kollektivtransport. En større og større del av billetten kan betales som
subsidier fra samfunnets felleskasse, og tilsvarende mindre av den som reiser.
En dag har man nådd målet: Alle kan reise med buss eller trikk etter behov,
uavhengig av pengepungen. Billettsalg og kontrollører er en saga blott. Det er
ingen teknisk eller økonomisk umulighet å gjennomføre dette her og nå, i det
kapitalistiske Norge. At makthaverne neppe vil gå med på det, er en annen sak.
La oss derfor vende tilbake til et tenkt sosialistisk system, hvor de som
forvalter staten forutsettes å ha folkets beste i tankene. De har som mål å
utvikle sitt sosialistiske system gradvis mot kommunismen. Men de kan lett
gjøre store tabber når de vedtar tiltak for å redusere samfunnets innslag av
markedsøkonomi. De bør holde hodet kaldt og ikke gå for fort fram. De bør spørre seg om minst ett av følgende tre vilkår er oppfylt før en virksomhet overføres til fellesøkonomien:
(1) Produktet (eller tjenesten) må være slik at folk ikke overforbruker, sjøl
om det er gratis for brukeren. Dette vilkåret er allerede i dag oppfylt for
skole og sjukehus. Kollektivtransport i by-sentra oppfyller nesten dette
vilkåret. Lengre reiser (f.eks. flyreiser) gjør det ikke .
(2) Produktet blir etterhvert så enkelt å masseprodusere (p.g.a. den tekniske
utviklinga) at det spiller svært liten rolle om noen forbruker mer enn nødvendig av det, hvis det blir gratis. Nå vil dette vilkåret sjelden bli
oppfylt, fordi miljøhensyn vil sette rammer for produksjonen (se punkt (3)).
Men for visse produkter som ikke belaster miljøet kan det gjelde. Vi kan f.eks.
tenke oss at kapasiteten i telenettet blir så stor at folk kan ringe så mye de
vil uten å betale for det.
(3) Miljø- og samfunnsbevisstheten i befolkninga må være slik at folk ikke
overforbruker sjøl om produktet/tjenesten er gratis. Dette vilkåret er det
viktigste. Men det er i svært liten grad oppfylt i dag. Dette vilkåret er nytt
i forhold til den klassiske forestilling om økonomien under kommunismen, hvor
man har forutsatt at produktiviteten vil bli så høy at alle kan forsyne seg
uhemmet, slik at det blir unødvendig å legge bånd på den enkeltes rett til å ta
ut goder etter eget ønske.
Sterk utvikling mot fellesøkonomi og mindre markedsøkonomi vil man først kunne
få når vilkår (3) nærmer seg oppfylling. Da er det store flertall så lojalt mot
fellesskapet at det frivillig og bevisst unnlater å fylle favnen med f.eks. sko
sjøl om dette er gratis. Og de forbruksnarkomane som bærer lass etter lass ut
av butikken bare fordi de ikke må betale for varene, vil bli utsatt for et så
sterkt sosialt press fra omgivelsene at dette problemet etterhvert vil bli
ubetydelig i samfunnsmessig målestokk.
Etterhvert som flere og flere varer og tjenester fjernes fra penge-økonomien,
blir behovet for lønn til den enkelte tilsvarende mindre. Stadig flere
produkter og tjenester blir jo gratis. Man nærmer seg et samfunn uten kjøp og
salg. Penger og lønn bortfaller til slutt helt. Folk produserer fordi de finner
det meningsfylt å gjøre nytte for seg, ikke fordi de er tvunget til det for å
tjene til livets opphold. "Lønna" er nå at andre setter pris på den innsatsen
du gjør. Folk flest sin lojalitet til felleskapets beste vil også føre til at
det ikke trengs konkurrerende bedrifter for å tvinge fram rimelige varer og
tjenester av god kvalitet. Samfunnet blir etterhvert "en eneste stor bedrift".
Innsatsen opprettholdes, men ikke som idag gjennom den evige frykt for å bukke
under i kampen for tilværelsen. I stedet får man en veldrevet og miljøvennlig
økonomi gjennom skaperkraft , entusiasme og økt kunnskapsnivå. Når trygghet og
samarbeid erstatter frykt og konkurranse, vil også de mellommenneskelige
forhold bli kraftig forbedret. Samfunnsproblemer som alkoholisme, stoffmisbruk,
vold, kriminalitet, sjølmord vil bli sterkt reduserte.
Et lite skritt av gangen kan tas mot dette langsiktige målet, nettopp ved
gradvis å overføre deler av økonomien til felleskapet slik som beskrevet over
(dette er det stikk motsatte av den ødeleggende privatisering vi ser i dag).
Ved å gå skritt for skritt i riktig retning, men bare når tida er moden, blir
dette ikke bare en drøm, men også et realistisk mål. Den såkalte sannhet om
"den egoistiske menneskenaturen som gjør at vi aldri kan få til noe annet enn
kapitalisme" vil da endelig bli gjort til skamme.
Det er ingen andre enn marxistene som har forsøkt å lage et langsiktig mål for
framtidssamfunnet. Det er nok av dem som kaller dette langsiktige målet
"urealistisk". De bør i samme åndedrag spørre seg sjøl om hvorfor ingen andre
politiske strømninger stiller opp noen langsiktig visjon om hvor de vil hen.
Men man kan jo spekulere over mulige alternative "mål": Superstaten EU i
økonomisk krig med Øst-Asia og USA? Den totale markedsliberalisme?
Eller at alle blir kristne? Eller kanskje bare "det er bra som det er" ?
(dette er en lett modifisert versjon av kronikk i Klassekampen, juni 1991)
Trond Andresen