Nominasjonene i Oslo Rød Valgallianse.
Innspurten i nominasjonsprosessen var en tradisjonell opplevelse. Arbeidet med
å komme i mål til nominasjonsmøtet var hektisk og de vanlige gufsene kom. Det
ble også reist noen viktige spørsmål, men måten de ble reist på gjorde at de fikk
ingen til å ville videreføre en konstruktiv debatt.
Nominasjonsarbeidet i Oslo starta våren 1996 og har vært en spennende og
vanskelig jobb.
Vi ville ha et kollektiv av kvinner i stortingsgruppa. Dette var også Erlings
eksplisitte krav. Grunnene til det er viktige og riktige; for å få fram kvinnepoltikske
saker og kvinnesynspunkter i saker må vi ha et kvinnepolitisk kollektiv som ser
det, jobber det fram og fremmer det.
Erling har sterke og flotte sider og egenskaper og er vår eneste
stortingspolitiker. Han er en person vi ikke kan stille krav om at han skal kunne
alt, se alt, få til alt. Derfor er det viktig å ha et kollektiv og at det skal bestå av
kvinner har jeg argumentert noe for over. Et viktig poeng til er at kvinner jobber
mer og bedre som kollektiv og det er en fordel stortingsgruppa ønsker å ha. Å
jobbe sammen, gi hverandre støtte og styrke og synliggjøre det andre gjør er en
viktig del av vår revolusjononære metode for at alles bidrag skal bli synlig.
Forøvrig vil stortingsgruppa også i neste periode ha med noen fra den sentrale
ledelsen, både kvinner og menn.
Kvinnegruppa som påtok seg jobben med å finne dette kollektivet og
nominasjonskomiteen har spurt og diskutert med veldig mange kvinneledere.
De har et bredt spekter av kunnskap og erfaring. Mange har sagt nei til å være
med i toppen av stortingslista fordi de vil fortsette med det de gjør. De driver
viktig arbeid og ønsker å fortsette med det, ikke fordi de ikke synes arbeidet i ei
gruppe på stortinget ikke er viktig. Tvert imot er det mange av disse
kvinnelederne som berømmer stortingsarbeiderne for den måten de bruker
denne posisjonen på.
Vi er førnøyd med lista i Oslo. Erling står på 1.plass. At to unge
RU-AKP-RV-jenter vil satse på denne mest utsatte posisjon i vårt poltiske arbeid
er vi veldig glade for.
Kaia Storvik Hansen er en erfaren politiker tross sine 20 år. Hun har drevet
organisert arbeid i 8 år, har hatt leder- og nestlederjobber i mange av disse åra,
både i RU, SOS-rasisme og Ungdom mot EU. Hun er en dreven verver til Rebell
og Klassekampen, er skolevalgspolitiker, TV-debattant, og holder innledninger
om militøpolitikk, politisk økonomi, er bølleleder og har skrevet hefte om
Schengen sammen med Marte Ryste.
Harriett Rudd er også en erfaren ung jente, med elevkamp,
skolevalgkampdeltaker som bakgrunn. Harriet har vært leder i Oslo Ungdom
mot EU, har vært nestleder i UMEU og har jobbet som organisasjonssekretær
samme sted.
Dette er solide, flotte og uredde unge poltikere.
Det er klart de mangler kunnskaper om noen politiske områder. Faglig politikk er
ikke deres sterke side, men vi har Maren Rismyhr på 4. plass og hun har 20 års
erfaring på dette området.
Vi ønsker å styrke alle som står på lista til Oslo RV foran valgkampen og de
neste fire åras arbeid. Heldigvis har vi mange fagforeningsfolk, både menn og
kvinner som vil gjøre sitt på dette området. Likedan på kvinnepoltiske saker,
helsespørsmål, landbruk osv, osv,.
Trond Andresens og Torgny Hasaas usaklige forhåndsdømming av disse unge
jentene er desverre fortsettelsen på en dårlig stil AKP en gang var eksponent for,
sørlig før kvinneopprøret. Disse mennene har desverre ikke kvitta seg med
denne dårlige stilen. Konstruktivt kan jeg ikke se at det er for noen.
Som Erik Ness sier i sitt innlegg; denne holdninga og denne stilen fra RVere, og
de i hovedsak menn, er en viktig årsak til at kvinner ikke vil ha en sånn posisjon.
Å slåss seg fram på denne ekstremt mannsdominerte arena er tungt. Men så
mye lettere og morsommere uten disse RV-mennenes totale mangel på på
kameratslig oppmuntring og hjelp. Vi har heldigvis en del RV-menn i Oslo som
har forstått dette og viser det i praksis.
Å stille umulige og usaklige krav opp for oss sjøl og hverandre er bare en hjelp til
våre fiender.