Jeg har førstehåndskjennskap til Chomskys teorier, til den
vitenskapelige virksomhet som har sprunget ut fra den, og til de
forsøkene som har vært gjort på å argumentere mot teoriene hans. I
dag er Chomskys grunnsyn dominerende i de dominerende amerikanske
lingvistikkmiljøene, ikke minst MIT.
Erfaringen med dette har gjort meg meget skeptisk til vitenskapelig
debatt (andre kan følge med i klimadebatten og AIDS/HIV-debatten for
lignende observasjoner).
Jeg tror kort og godt at de fleste vitenskapsfolk ikke lar seg
overbevise av andres argumenter, i alle fall ikke på kort sikt. De
rasjonelle argumentene kommer som oftest til kort, i farten av flere
grunner:
a) tilgjengelig kunnskap underdeterminerer hypotesen: det vi vet, er
kompatibelt med med flere ulike hypoteser. Da er det mulig å "stick to
your guns", fordi du liker hypotese A bedre enn B (se Einstein mot Bohr)
b) mindre hyggelig: ens karriere er avhengig av aa forsvare hypoteser
som egentlig ikke er verd det
c) menneskelig: man blir knyttet til sine egne tanker/teorier, og
skifter dem ikke ut så lett
d) +++
Selv når hypotesen drukner i motargumenter er det ikke uvanlig aa bli
ved sin lest. Det er historien full av eksempler paa. Bjørneboes
"Semmelweiss" er et godt eksempel på hvordan det etablerte kan holde
det gående på tvers av all rasjonalitet.
Mitt syn på Chomskys lingvistikk er forøvrig at det er alt for
mekanistisk, at Universal Grammar neppe eksisterer, og at dets eksistens
neppe er beviselig med de metodene vi rår over i dag. Men Chomsky har
dannet skole, som Derrida, og har sine tilhengere, som Derrida, som har
satt seg inn i hans begrepsbruk og tenkemåte, og som bekler de nye
akademiske stillingene.
Den sosiologiske siden ved vitenskapen, dvs kollegialiteten, skal ikke
undervurderes; vi er tross alt mennesker.
Når det er sagt har Chomsky vært med på å bane veien for maskinell
behandling av menneskelig språk.
Med disse observasjonene i mente, forventer jeg ikke at Bongaard skal
endre syn, eller Gould, eller hvem det måtte våre.
Til slutt en kommentar om dumme negre. Herrnstein/Murray kan selvsagt ha
rett, men de kan også ta feil. Jeg vil gjette på at å vokse opp i en
ghetto i en kultur som mangler fokus på skole, _kultur_ og intellekt
etc. er vel så skadelig for intellektet som "svarte gener".
Men hvis det nå var slik at de hadde rett - hva da? Hvilken
sosialpolitikk skulle man da føre? Skulle man la dem råtne bort i
ghettoene (som nå) med den ekstra kynismen at de "jo er født teite",
eller skulle man si at de som har et genetisk handikap trenger ekstra
hjelp?
Jeg mener, det er ikke engang sånn at en evt kunnskap om disse tingene
automatisk sier noe om hvilken politikk som skal føres. Derfor virker
debatten (boken) ekstra tåpelig.
Ellers kan jeg opplyse dere om at "ghetto" er et ord fra Venezia, der
det ble brukt om det kvarteret jødene bodde i, inntil Holocaust.
De var kanskje for intelligente for oss?
Jon