det er en stund siden du presenterte din framstilling av GAFS - Det
GjennomAutomatiserte FramtidsSamfunn her i KK-forum:
http://www.itk.ntnu.no/ansatte/Andresen_Trond/kk-f/fra061196/0107.html
Jeg har levert en kort kommentar til det tidligere, på slutten av vår lille
disputt om filmvold:
http://www.itk.ntnu.no/ansatte/Andresen_Trond/kk-f/fra061196/0181.html
Din postingen av artikkelen om GAFS var vel et svar på det jeg skrev til deg
tidligere:
"jeg mener det er viktig
å diskutere hvorfor et sosialistisk samfunn slik jeg tror du definerer det
er umulig. Jeg hører gjerne mer om de helt enkle spørsmålene i dette
forumet: Hvordan dette samfunnet skal skapes? Hvordan skal det styres?"
som jeg skrev i:
http://www.itk.ntnu.no/ansatte/Andresen_Trond/kk-f/fra061196/0103.html
Så mye for kontinuiteten.
Hovedgrunnen til at jeg har hatt problemer med å svare mer fyldig, er at
artikkelen din ikke svarer på spørsmålene. GAFS er en meget vag beskrivelse
av hvordan framtidssamfunnet skal skapes. Og det inneholder nesten ingen
antydninger av hvordan det skal styres. Grunnen til at jeg vil ha klarere
svar på disse spørsmålene, er at de berører det jeg oppfatter som et
grunnleggende problem ved den bevegelsen jeg (kanskje feilaktig?) assosierer
deg med - den norske m-l-bevegelsen. Mangelen på gode svar på disse
spørsmålene er vel også noe av grunnen til at bevegelsen gjennom 25 år ikke
har fått større oppslutning.
Hovedinnholdet i utopien din (slik jeg tolker den) er en tro på at
teknologisk framskritt, økt erkjennelse og utdanning tilsammen vil danne
grunnlaget for et samfunn som realiserer noen av de grunnleggende trekkene
ved Marx' visjon om et kommunistisk samfunn. Det nye samfunnet vil vokse
fram av automatiseringen. Altså nærmest en evolusjonær (og ikke
revolusjonær) tankegang.
Selvfølgelig er det i mer enn en forstand meningsløst å la være å håpe at
teknologi og kunnskap vil bringe verden framover. Som jeg har gjentatt til
det kjedsommelige mener jeg at nettopp den debatten som føres i KK-forum er
et eksempel på en god kombinasjon av teknikk og informasjon. I den seinere
tid spesielt i Bjarne Nærums innlegg, som jeg håper at du tar deg bedre tid
til å lese og besvare.
Det springende punktet er ikke om vi tror eller håper (og dermed arbeider
for) en bedre framtid for enkeltmennesket og samfunnet. Det avgjørende er
hvordan denne transformasjonen kan skje. Du framholder den gamle påstanden
(som jeg forbinder med marxisme, men som jeg gjerne skulle sett noen flere
kildeangivelser til) om at enkeltmennesket vil forandre seg dersom
produksjonsforholdene forandrer seg. Grådighet, latskap og andre hinder for
det gode samfunnet som finnes under kapitalismen, vil forsvinne eller i
hvertfall bli uskadelige i det kommunistiske samfunnet. Du skriver f.eks:
"Latskap og unnaluring vil det
forøvrig være forsvinnende lite av i GAFS. Vi mennesker liker å skape og å
bruke kreftene våre, og vi liker å bli satt pris på av våre
medmennesker. Til og med en kvote nødvendig drittarbeid er vi villige til å
ta vår del av, så lenge vi føler at vi er en del av et samfunn
som fortjener vår lojalitet."
Grunnen til at jeg pukker på nødvendigheten av litteratur og
litteraturteori, er at litteraturen reflekterer over nettopp denne type
påstander og viser det motsigelsesfulle ved dem. De to bøkene jeg nevnte i
det første korte svaret på GAFS (se ref. ovenfor) er to eksempler. Jeg skal
utdype dette. Bjarne Nærum refererte (i "Mer post om postmodernismen") fra
forrige ukes utgave av Morgenbladet, der jeg ble spurt om mitt forhold til
postmodernisme. Jeg refererte i artikkelen til en bok av Stephen Toulmin
(han som skrev Wittgensteins Vienna sammen med Allen Janik i 1973). Boka
heter "Cosmopolis. The Hidden Agenda of Modernity" (New York: The Free
Press/Macmillan 1990) og er en gjennomgang av moderniteten og dens
skyggesider fra renessansen til vår tid.
Et hovedpoeng hos idehistorikeren Toulmin er å se den mer fundamentalistiske
troen på fornuften og framskrittet etter 1600-tallet i lys av den ekstreme
usikkerheten som preget nettopp dette århundret. Man kan se 30-årskrigen
(1618-48) som en rystelse av europeernes tro på humanisme og rasjonalitet,
på linje med den grunnleggende tvilen vårt århundres to kriger skapte når
det gjelder framskrittet. Og på samme måte som Arbeiderpartiet ledet an i en
enorm tro på det tekniske framskrittet etter 1945, fantes det ledende
teoretikere som forsøkte å begrunne en ny samfunnsorden på teknikk og
fornuft etter 1648. En av filosofihistoriens største logikere, Leibniz
(1646-1716) drømte om et nytt, ideelt språk som skulle utrydde motsetningen
mellom menneskene og skape universelt samråd og forståelse (Toulmin 1990:
98ff.). Drømmen minner om enkeltes forhåpninger om Internett. Toulmins poeng
er at de 300 årene som har gått, bør lære oss at ingen tekniske systemer
eller prosedyrer garanterer en human eller rasjonell bruk av dem. En ting er
å perfeksjonere instrumenter, noe annet er å sette dem i verk på måter som
er rettferdige, gode og rasjonelle. (104)
Det fører for langt å gå grundig inn på Toulmins argumentasjon her, men hans
poeng er at den monolittiske troen på hjernen, fornuften og vitenskapen har
vært et feilgrep. Ikke minst økologisk erfaring av konsekvensene for naturen
(og dermed resten av menneskekroppen) har vist oss det. Og Toulmin vil i
tillegg ha med det brede registeret av menneskelige erfaringer som har
nedfelt seg hos forfatterene på det han kaller modernitetens skjulte side:
Erasmus, Rabelais, Montaigne og Shakespeare.
Jeg har stor sans for å bruke science fiction-forfattere. Men slik Trond
Andresen velger ut litteratur og karikerer sine motstandere -
"Jeg
har i hele høst blitt tvunget inn i et ufrivillig seminar om litterær-
filosofisk tungetale. Nå bør jaggu disse folka innse at det er
elementær folkeskikk også å forholde seg til den analyse som motparten
bygger på, ikke bare være megafon for egne tanker."
- blir det vanskelig å få til noen dialog. Mitt enkel poeng er at GAFS
overser en del menneskelige, historiske erfaringer som litteraturen og
teorien minner oss om. Den store utopien må hele tiden måles både mot den
direkte, dagligdagse erfaringen og den indirekte erfaringen som litteraturen
gir.
Om ikke annet, håper jeg dette kan være et bidrag til overholdelse av
elementær folkeskikk.
Et interessant innlegg av mega-kapitalisten George Soros (publisert i Dagens
Nyheter 15/1) burde forresten være med i denne debatten. Jeg har ikke funnet
innlegget på nettet, men en delvis gjengivelse finnes i en leder i DN 16/1:
www.dn.se (frames hindrer meg i direkte URL-angivelse)
og den blir lovet publisering på
http://www.soros.org/capitalist.html
Tom Egil Hverven