Glimrende Jerusalem-kommentar på
http://www.dagbladet.no/kultur/2000/10/06/222128.html
Trond Andresen
******************
>Den israelske strategien
>
>«Når området nå koker over, blir det presserende å minne om det ujevne
>maktforholdet og om israelernes 30-årige historie som okkupanter av
>Øst-Jerusalem.»
>
>Av RANNFRID I. THELLE Fredag 6. oktober 2000
>
>
>Etter toppmøtet i Camp David ble de palestinske forhandlerne tillagt mye av
>ansvaret for at man ikke kom fram til en løsning på de vanskelige
>spørsmålene om Jerusalems status og de palestinske flyktningene. På bakgrunn
>av slike framstillinger, og når området nå igjen koker over, blir det
>presserende å minne om det ujevne maktforholdet mellom Israel og
>palestinerne, og om israelernes 30-årige historie som okkupanter av
>Øst-Jerusalem.
>
>Det er 33 år siden Israel angrep Jordan og okkuperte Øst-Jerusalem, og 20 år
>siden Israel ensidig annekterte byen. Denne «frigjøringen» av Jerusalem
>hadde enorm betydning for den israelske stat og feires hvert år. Siden 1967
>har også myndighetene ført en langsiktig og bevisst politikk, i strid med
>internasjonal rett, for å virkeliggjøre forestillingen om Jerusalem som en
>jødisk by.
>
>Da Oslo-avtalen ble underskrevet, ble man enige om å utsette de vanskelige
>spørsmålene til slutt, under forutsetning av at ingen av partene skulle
>endre status quo fra 1993. Dette har ikke vært tilfelle. I skyggen av
>forhandlingene, og resultatene som er oppnådd siden 13. september 1993, har
>den israelske stat og Jerusalem kommune fortsatt sin langsiktige strategi
>for å få hevd på Øst-Jerusalem, med Gamlebyen. Ekspropriering av palestinsk
>eiendom, frarøvelse av identitetskort for palestinske jerusalemborgere,
>ødeleggelsen av palestinske bolighus, settlementbygging, overtakelse av
>palestinske bolighus og veiutbygging har skjedd i et stadig raskere tempo.
>
>Verdenssamfunnet er klar over dette og protester har forekommet; særlig har
>settlementet på Jebel Abu Ghneim, eller Har Homa, skapt internasjonalt
>engasjement. Likevel er mønsteret at disse avtalebruddene bare unntaksvis er
>kommet på dagsordenen, fordi man har vært redd for at det ville skade
>fredsprosessen. Også norske myndigheter, som skulle ha sett det i sin
>interesse å overvåke Oslo-prosessen og sørge for at den ble etterlevd, har
>vært mest opptatt av å verne fredsprosessen. Nettopp derfor har israelsk
>jerusalempolitikk kunnet fortsette ufortrødent, samtidig som israelske
>myndigheter har slått kraftig ned på palestinske forsøk på å «etablere seg»
>politisk i Øst-Jerusalem.
>
>De ensidige israelske handlingene har satt Israel i en mye sterkere posisjon
>enn palestinerne, før forhandlingene om Jerusalem kom i gang. Siden 1967 har
>den israelske stat og Jerusalem kommune ført en langsiktig
>judaiseringspolitikk som har hatt som mål å hindre at byen i framtida skulle
>kunne deles med andre. To hovedstrategier har vært rettet mot geografisk
>integritet og demografisk overlegenhet. Målet har vært at byen skulle «henge
>sammen» med jødiske områder, og at den jødiske befolkning skulle være i
>flertall.
>
>I dag bruker palestinske jerusalemitter under 24% av Øst-Jerusalem. Områder
>som står til deres rådighet for boligbygging er helt utbygd og nye lisenser
>gis sjelden eller aldri, noe som fører til ulovlig boligbygging, som er
>utsatt for tvangsriving. Gjennom en politikk hvor områder ble definert i
>ulike soner: offentlig, «grønne» områder, veier og infrastruktur, og hvor
>byplaner for palestinske bydeler er blitt trenert over tiår, er palestinsk
>byutvikling helt stoppet opp.
>
>Samtidig har byggingen av «nye bydeler» (settlements) beslaglagt nær
>halvparten av Øst-Jerusalem. Settlementbyggingen i Øst-Jerusalem og på
>Vestbredden nær Jerusalems kommunegrenser har foregått etter en bevisst
>strategi over 30 år, hvor målet har vært å bryte opp Øst-Jerusalem, lukke
>inne palestinske utbygde områder, og isolere palestinsk bebyggelse i
>Jerusalem fra Vestbredden. En ring av settlements isolerer nå det
>palestinske Øst-Jerusalem fra Vestbredden og en ytre ring rundt
>Stor-Jerusalem deler de facto Vestbredden mellom nord og sør. Store
>settlements på Vestbredden, som Maale Adummim og Givat Zeev er innlemmet i
>et «Metropolitan Jerusalem» og er blitt knyttet sammen med veinettet i
>Israel ved hjelp av tunneler, broer og «bypass-roads». Geografisk integritet
>for et jødisk Jerusalem er oppnådd, og forsegler tilsynelatende den jødiske
>stats krav på byen for all framtid.
>
>Demografisk overlegenhet i Øst-Jerusalem er også oppnådd, og søkes stadig
>opprettholdt. Det gis økonomiske fordeler for israelere som vil bosette seg
>i de «nye bydelene», settlementene, og det oppmuntres til jødisk immigrasjon
>til Jerusalem. Det motsatte skjer for palestinske jerusalemitter:
>Byutvikling og infrastruktur i palestinske boligområder hemmes, og brudd på
>borettigheter og alminnelig trakassering forekommer stadig. Resultatet er en
>demografisk reversering i Øst-Jerusalem og en reell utvandring av
>palestinere. Et flertall av jødiske innbyggere i Øst-Jerusalem er et uhyre
>viktig politisk middel for å få hevd på en «udelt» by.
>
>Israelsk Jerusalem-politikk siden 1967 har ikke vært styrt av
>byutviklingshensyn, men av en nasjonal politisk agenda. Bruddene på
>palestinske borgeres rettigheter, og bruddene på premissene for
>Oslo-prosessens forhandlinger har blitt søkt legitimert på forskjellige
>måter. Jødisk hevd på Jerusalem blir begrunnet ved å understreke jødiske
>religiøse rettigheter. Israelsk suverenitet legitimeres ved å vise til at
>Jerusalem ble dårlig behandlet under «fremmede makter». Israelsk herredømme
>søkes også legitimert indirekte ved stadig å understreke at Israel er et
>demokrati, som er bedre skikket og dermed har rett.
>
>Denne legitimeringspolitikken ser vi gode eksempler på også i kommentarer og
>analyser som kom etter Camp David-forhandlingene. Forklaringene på hvorfor
>det gikk galt har gått på at Arafat ikke var fleksibel nok og ikke kunne «gi
>noe». Barak, derimot, var modig og gikk så langt at hans politiske liv står
>i fare. Det er riktig at Barak har risikert mye politisk, men dette må også
>ses i lys av den parlamentariske situasjon i Israel, hvor han er avhengig av
>støtte fra nasjonalistiske og religiøst ytterliggående grupperinger, i
>tillegg til kravet om en folkeavstemning. Spørsmålet er bare hva Arafat kan
>gi når han ikke har noe. Israel har i utgangspunktet hele Øst-Jerusalem, på
>grunn av en ulovlig okkupasjon, og den israelske posisjon har vært at de
>ikke kan oppgi noe. Palestinernes posisjon er at de har rett til full
>kontroll over hele Øst-Jerusalem, inkludert Gamlebyen, og byen skal ha
>status som hovedstad i en suveren palestinsk stat. Denne posisjonen er
>hjemlet i FN-resolusjoner og i internasjonal rett. Det er ikke vanskelig å
>se at partene «står langt fra hverandre».
>
>Baraks utspill i sommer gikk ut på at Israel er villig til å gi palestinerne
>overhøyhet i de usentrale palestinske bydelene og deler av Gamlebyen, men
>krevde israelsk kontroll over de ulovlige settlementene, det armenske og
>jødiske kvarteret av Gamlebyen og Haram al-Sharif. Dette sa Arafat nei til.
>Hvordan kan dette framstilles som at det er Arafat som er vanskelig? Det er
>mulig på grunn av den massive PR-kampanjen som israelske ideologer har ført
>i årevis for å sikre den israelske befolkningens og verdenssamfunnets aksept
>for okkupasjonen av Øst-Jerusalem, ved å vise til religiøse rettigheter og
>forestillingen om Jerusalem som en «evig» hovedstad og en udelt jødisk by.
>
>Når norske myndigheter i kjølvann av de «mislykkede» Camp
>David-forhandlingene inntar en passiv «vent og se» holdning er dette med på
>å fortsatt fortie det utrolige skjeve forholdet mellom partene i
>sluttstatusforhandlingene. Norge har lenge nok inntatt rollen som
>tilbaketrukken mekler: «Vi har lagt til rette for en tillitsfull dialog og
>nå er det opp til partene å komme fram til enighet.» Norske myndigheter
>kunne ha påpekt israelske overgrep og brudd på internasjonal lov i
>Jerusalem, istedenfor å følge den USA-styrte konsensus om at Arafat var
>vanskelig og Barak var veldedig. Etter «Oslo» har Norge nå en enestående
>sjanse til å fri seg fra Oslo-prosessens åk og begynne å forsvare
>palestinernes rettigheter i tråd med FN-vedtak og internasjonal rett.
This archive was generated by hypermail 2b29 : Fri Oct 06 2000 - 14:11:18 MET DST