Arne Eriksen skrev:
> kapital ikke kan konkurrere mot seg sjøl. I stedet
> vil det gå som det gikk i Sovjet. Uten kapitalismens progressive
> konkurranse, og uten noe alternativt medium som kunne fungere
> progressivt, ble det ingen utvikling av produktivkreftene.
Produksjonsmidlene ble utviklet i Sovjet i et tempo uten sidestykke i
verdenshistorien. Aldri tidligere hadde man sett tilsvarende rivende
utvikling innen produksjon og teknologi. Oppbyggingen av av
Sovjetunionen var Industrialiseringen i fast forward, med det samme
knallharde utryddingen av gamle samfunsordninger til fordel for
kapitalens produksjon for produksjonens egen skyld, den samme
hensynsløse utnyttingen av naturressursene, og den samme umenneskelige
utbyttingen av kunstig skapt overflod av arbeidskraft.
Det er misvisende å si at det ikke var konkurranse i Sovjet. Tvert i
mot er landet et godt eksempel på hvorfor planlegging + arbeidsmarked
ikke gir sosialisme. Knapt noe sted har arbeidere blitt satt så hardt
opp i mot hverandre som der, hvor stakhanov-arbeidere prøvde å presse
arbeidsdagen opp i 12 timer for å nå de kvotene som trengtes for å få
høy nok pris per enhet for å få mer enn nok til å overleve. De grå
byråkratene som styrte dette arbeider-marerittet konkurrerte seg
imellom om sine overordnedes gunst mye likt det vi ser det i dagens
bedrifter, bortsett fra at de økonomiske kalkylene de brukte var
fullstendig på villspor. Dette siste skyldes nok mangel på demokrati
og åpenhet, men dette ville likevel ikke gjort Sovjet til noe annet en
et statskapitalistisk land, tross all sentraldirigert planlegging til
kapitalens beste.
Arne Eriksen:
> Kapitalismen kjennetegnes ved at 1) produksjonsmidlene er i privat
> eie, 2) produktene omsettes på et marked, og 3) det finnes en hær av
> "frie" mennesker som ikke har noe annet å selge enn sin egen
> arbeidskraft. Alle disse betingelsene må være oppfylt for at
> kapitalismen skal få utvikle seg "fritt".
Dette mener jeg er en svært mangelful definisjon. Mye bedre ville det
være å definere kapitalisme som en type maktrelasjoner mellom
definerte sosiale klasser. På denne måten får vi klarere fram hva som
er unikt for kapitalismen i forhold til andre klassesamfunn (måten
utbyttingen skjer, hvordan fremmedgjøringen tar form, osv.), og
hvordan den kan avskaffes.
Trond Andresen skrev:
> Hvis man ikke skal ha et marked for arbeidskraft under
> sosialismen, må man organisere samfunnet slik at alle arbeidsføre
> innbyggere *tildeles* en jobb av samfunnet - noe som igjen innebærer
> at man ikke kan velge jobb sjøl.
Jeg tror vi bør skille mellom ulike typer "jobb" her. Under alle
former for klassesamfunn er arbeidet blitt fremmedgjort for
mennesket, fra å være en kreativ utfoldelse av menneskets vesen,
ellers dets væren i verden, til å bli spaltet i to - det arbeidet som
er fremmedgjort og utført for noe eller noen som står over en selv, og
det arbeid som er gjort for ens egen selvrealisering (eller såkalt
"fritid").
Det er klart at om vi skulle organisert samfunnet på nytt i dag, vil
det nødvendigvis være en god del arbeid som ingen vil føle noe
kreativt eller selv-realiserende ved å utføre. Dette vil være
_nødvendig arbeid_, som vil måtte organiseres på en eller annen måte,
slik at det blir gjort, men også slik at ingen blir _værende_ i dette
arbeidet. Målet for alt nødvendig arbeid under sosialisme bør være å
redusere mengden av det nødvendige arbeidet, og organiseres det slik
at det blir størst mulig incentiv til at slik reduksjon skjer.
La oss ta et litt banalt eksempel. De siste femti år har vi mennesker
klart å frakte eksemplarer av vår art til et annet himmellegeme og til
bunnen av havdypet, lage bomber som legger byer flate og datamaskiner
som får dobbelt så rask hastighet hvert åttende år - mens innen
oppgaver som renhold og behandling av avfall har det vært relativt
liten teknologisk utvilking. Kan det ha en viss sammenheng, ikke bare
med at kapitalismen ikke ser så mye profitt her, men også med at de
velstående professorer hvis kontorer blir vasket og søppel blir hentet
av personer de aldri snakker med, blir spart for disse oppgavene? Jeg
tror nok at dersom alle ble bedt å vaske sine egne kontorer, ville vi
hatt alle mulige slags arbeidsbesparende oppfinnelser innen renhold
temmelig kjapt!
Dessuten bør vi også ha i mente det arbeidet som blir utført av
kvinner i hjemmet, som jeg også vil klassifisere som _nødvendig
arbeid_, det vil si arbeid vi bør gjøre alt for å redusere omfanget av
(i den grad folk er enige med meg i denne analysen av husarbeid).
> Det avgjørende ankepunkt mot kapitalismen er ikke at
> markedsmekanismen er i bruk. En betydelig grad av marked, men
> innafor planøkonomiske rammer, er også nødvendig for en fungerende
> sosialsime.
Hvorfor, hva trenger vi markedet til? Prismekanismen er ikke et egnet
kommunikasjonsmiddel mellom bedrifter i en sosialisme, der bør en
heller legge vekt på pluralistiske mål, slik som miljøvern, reduksjon
av _nødvendig arbeid_, relativ overproduksjon samt absolutt
etterspørsel, enn bare summen av kjøpevillighet.
Derfor er jeg helt enig når Karsten skriver:
> Jeg tror det avgjørende skritt i retning av den forandringen som
> trengs er å komme vekk fra en tilstand, hvor produksjonen og
> nødvendigheten er det sentrale i samfunnet på det forskruede
> bevissthetsmessige plan, hvor den sentrale samfunnsdiskursen handler
> om det økonomiske i fremmedgjort forstand, hvor produksjonen foregår
> av "økonomiske" grunner.
Meningen med sosialisme for meg er konstruksjonen av en produksjon som
baserer seg på _menneskelige_ og dermed selvrealiserende årsaker, ikke
økonomiske målsetninger.
Trond:
> Det er ikke tilstrekkelig bare å mene og ønske så
> inderlig sterkt hvordan mellommenneskelige forhold bør bli i et
> bedre samfunn, man må også utforske og skape enighet om de
> politisk-økonomiske rammebetingelsene som må etableres, ikke minst
> for å kunne ta *de første* viktige skritt mot det ønskede samfunn -
> både under kapitalistiske vilkår, og i den første fasen av
> sosialismen.
Helt enig, bortsett fra det siste. Så lenge sosialismen er noe
"ukjent", bare en ren negasjon av kapitalismen, noe vi skal bort i
fra, vil vi aldri oppnå noe annet gjennom revolusjon enn et nytt
terror-regime etterfulgt av et nytt klassesamfunn slik vi så både
under den franske og russiske revolusjonen. Folket må definere seg
selv også i positiv forstand, ikke bare hva vi _ikke_ vil være
(lønnsslaver, undertrykte), men også hva vi _vil_ være, og dette
positive er langt mer komplekst og vanskelig enn noe eliteparti eller
noen umiddelbar spontanitet kan klare å definere. Sosialisme vil kreve
en bevegelse av og i folket før et opprør som definerer seg positivt
mot kapitalismen, som kommer med detaljert og helhetlig kritikk til
hvordan kapitalismen kan overskrides til å bli sosialisme.
Dette kan derimot ikke komme gjennom stadier. All fase-tenkning
forutsetter enten en historisk determinisme eller et eliteparti (i
praksis, begge), hvor framtida blir Historiens marsj fram mot paradis,
og hvor folket ikke kan annet enn å bli fornøyd med de begrensninger
som deres nåværende stadie tilsier, og lytte til lovnadene til
Historiens profeter.
Det er åpenbart at all forandring til det bedre ikke kan komme på en
gang, så åpenbart at alt snakk om stadier er helt overflødig.
Forbedring vil alltid være en kontinuerlig prosess. Problemet oppstår
når en forsøker å redusere folks kamp for frihet til de friheter som
er mulige å oppnå innenfor en kunstig definert "stadie" i menneskets
kontinuerlige utvikling. Alle slike stadie-teorier krever noen eller
noe til å definere stadiene, til å holde makten i mellomtiden, til å
kunne si "stopp", "fortsett" eller "retrett" straks de historiske
forusetninger er riktige.
> For overhodet å komme noen vei, må man finne fram til forslag som
> skaper bevegelse i en situasjon hvor kapitalismen har total
> ideologisk og politisk dominans og sosialismen slik den har
> framstått til nå, er uten tiltrekningskraft. I denne situasjonen
> mener jeg parolen "de som jobber der skal bestemme i bedriften" er
> meget god.
Ja, men alene er dette kravet - selv om det blir infridd - ikke nok
til å gi oss et annet helhetlig system enn kapitalismen. Det
eksisterer mange arbeiderstyrte bedrifter innenfor kapitalismen, uten
at kapitalismen har noensinne blitt truet av disse. Tvert imot, de har
like mye operert på kapitalismens premisser som "trandisjonelle"
bedrifter (og ofte mer).
Vennlig hilsen,
Per