At 13:09 22.03.01 +0100, Trond Andresen wrote:
>Forestill deg et framtidssamfunn to hundre år fram i tida, hvor
>vareproduksjon utføres i helautomatiske fabrikker med ytterst få ansatte.
>Menneskenes rolle blir bare å drive litt vedlikehold og å utvikle enda mer
>automatiske produksjonsløsninger med (kanskje) tre timers arbeidsdag og to
>dagers arbeidsuke.
Foreløpig er den internasjonale trenden at arbeidstida settes opp og opp.
Hva nå det kan skyldes... Det virker i dag som om det må en revolusjon til
for å oppnå den neste radikale senkninga av arbeidstida. Forklaringen er
enkel: Makthaverne innser at en radikal senkning av arbeidstida vil frigjøre
tid og krefter til politisk opposisjon og demokrati. Stress på
arbeidstakerne virker derimot passiviserende og styrker totalitarismen og
underholdningsmaskina. Men her møter makta et problem: konsum tar tid, og
jeg tror en vesentlig forklaring på at konsumet svikter nå kan være at folk
rett og slett ikke makter mer konsum på den tida de har. Men samtidig
forutsetter politisk kontroll altså lang arbeidstid. Endelig er jo ethvert
annet innhold i tilværelsen bortsett fra arbeid og konsum fjernet i og med
at kulturen kveles i dekadent pjatt og vrøvl.
>man som kapitalist ha god sjanse til profitt på en virksomhet, må en størst
>mulig andel av kapitalistens utgifter være lønninger, fordi det er bare
>denne typen utgifter kapitalisten kan redusere gjennom den makt han har som
>eier i motsetning til renter og avdrag på lån, og utlegg til råvarer og
>utstyr, som er fastlagt av forhold utafor bedriften som kapitalisten ikke er
>herre over.
1) Her glemmer du produksjon av relativ merverdi (du snakker kun om
absolutt). 2) Mange av de tradisjonelt "verdiproduserende" bransjene vil
aldri kunne (nesten) fullautomatiseres som f.eks. bilindustrien. Eks.:
Tekstilbransjen, byggebransjen, jordbruket (ikke minst) mmm. 3) Problemet er
at produktivitetsøkningen har en grenseverdi hvor den marginale
(ekstra-)gevinsten går mot null. Den nåværende utviklingen innafor jordbruket
viser dette. 4) Mange av dagens bransjer er dessuten kontraproduktive for
andre virksomheter og for samfunnsbetingelsene som kreves for reproduksjon
av arbeidskrafta. Eks.: bilindustrien bidrar til trafikkork og dermed
agglomerasjonsulemper i byområder (alt skal leveres "just in time" med
resultatet: endeløse køer av lastebiler på f.eks. tyske autostradaer).
Flyindustrien skaper samme problemer. Det ene konsumet slår det andre ihjel
(fritida er begrenset). Forurensing skaper sykdomsfravær. Stress reduserer
produktiviteten. Narkobransjen destabiliserer samfunnets grunnstrukturer.
Våpenbransjen i USA undergraver likeledes. Produktiviteten i jordbruket
undergraves av forurensing fra andre bransjer. Her kan man bare fortsette. En
voksende mengde selvskapte forhold undergraver kapitalismens produktivitet.
Energikrisen i Kalifornia og snart hele USA er et godt eksempel.
>Når kapitalister i industrien stadig automatiserer og reduserer
>arbeidsstokken er det ikke fordi man _ønsker_ å kvitte seg med gjessene som
>legger gulleggene, men p.g.a. systemets tvang man blir nemlig utkonkurrert
>av andre hvis man ikke gjør det. Med en sånn utvikling vil stadig flere
>kapitalister se seg om etter virksomhetsområder som p.g.a. sin _natur_ må
>forbli arbeidsintensive svært lenge eller for alltid. Det er på denne
>bakgrunn vi må forstå de transnasjonale storselskapenes press for å få
>gjennom GATS, et regelverk som gir dem mulighet til å ta over virksomhet som
>nå utføres i regi av offentlig sektor.
Det hjelper jo ikke å gå over i disse bransjene hvis
produktivitetsvekstpotensialet og dermed merverdiratepotensialet er for lavt
til å øke gevinstene ubegrenset (ditt postulat er at kapitalismen kan
eksistere evig). Selv om en godtar din ide om at absolutt merverdiproduksjon
er tilstrekkelig (lønnssenkning) må en jo innse at denne metoden har en
ytterste grense ved fysisk eksistensminimum. Problemet for abstraksjonen
kapital ("selvformerende" verdi) er substratet: virkeligheten som er
begrenset. Den viktigste forskjell på mennesker og bananfluer synes å bli:
menneskene tror også teoretisk de kan vokse i det uendelige, bananfluene
prøver bare i praksis - og mislykkes selvsagt.
Hovedargumentet for at en kapitalistisk (eller annen type) økonomi som
forutsetter evigt aksellererende vekst i verdi- og dermed materialstrømmer
(selv folk i tertiære og kvartære næringer må ha mat) er umulig er
selvfølgelig at kloden er begrenset, dvs. det fotosyntetiske produktet er
tilnærmelsesvis konstant (begrenset av solinnstrålingen). Idag beslaglegger
menneskeheten litt over 40 pst. av dette på landjorda (25 pst. hvis havene
tas med). Med nåværende fordoblingsrate i befolkningstallene vil vi derfor
passere hundre prosent innen et halvt århundre, selv om konsumet mot alle
odds plutselig skulle stabilisere seg på nåværende nivå. Med all
sannsynlighet vil omfattende økologisk sammenbrudd finne sted lenge før
tallet 100 pst. nåes. Og da har jeg ikke engang nevnt energiproblemet.
Uunngåelig konklusjon: enhver form for vekstøkonomi har maks førti år til å
leve i på denne klode. (Ikke rart det fantaseres i vilden sky om
romstasjoner osv. Men dette er fatamorganaer. Inn i en overskuelig framtid
vil all virksomhet i rommet være henvist til jorda som forsyningsbase).
>Mange erklærte marxister er opphengt i forestillinga om at profitt kommer
>fra “verdiskaping”, som bare foregår der det produseres varer, ikke
>tjenesteyting.
Diskusjonen er teoretisk interessant, men ikke av betydning for dette
problemet. Noe mer vesentlig er avgjørende: enhver økonomisme, dvs.
forestilling om at samfunn kan bygges på økonomiske verdier alene, er tøv og
alkymi. Alle hittidige forsøk på økonomisk vitenskap lir under dette: de
tar ingen hensyn til hverken den omgivende naturen eller menneskenes natur.
De er "rene" abstraksjoner, ubevisst formet av "menneskenes naturhistorie".
Magi og åndemaneri egentlig. "Kapitalen" var et forsøk på å kritisere dette
utfra datidens forutsetninger, i dag er dette for lengst utilstrekkelig.
Neoliberalismen ser så godt som intet av de ovennevnte problemene. Den er
opptatt av å bekrefte seg selv som enhver religion (og neoliberalismen er
egoisme opphøyd til religion i form av teoretisk krematistikk (læren
om kunsten å tjene penger)). Både neoliberalisme, marxisme(ene) og de gamle
religionene er ledd i det Castoriadis kaller det imaginære (menneskenes
nedarvede forestillingsverden om det irreelle) som lever sitt eget liv
etter egne lover uavhengig eller kun uhyre langsomt og uforutsigbart påvirket
av virkelighetens problemer. Jvf. jødedommens fortsatte forsøk på å hevde
Jerusalems hellige natur, serberes kamp for riket fra 1300-tallet,
norske forsøk på å gjøre verden norsk osv. Neoliberalismen er skjult
calvinisme, bygd over arvesyndslæren og Jesu lignelse om vingården,
forestillinger om gudens utvelgelse av "de rette" osv.
Spørsmålet er om ikke vi nesten alle er "på feil klode".
Karsten Johansen
This archive was generated by hypermail 2b29 : Sat Mar 24 2001 - 10:52:25 MET