Innlegg av redaktør Jon Michelet i forbindelse
med årsmøtet i Fondet og foreningen for venstresidas dagsavis (FFVD)
Foreningen og fondet for venstresidas (FFVD) dagsavis har invitert Klassekampens styre til å innlede i forkant av årsmøtet sitt. Et spørsmål FFVD ønsker svar på er stilt slik i den skriftlige inivtasjonen: "Avisas redaksjonelle strategi, f.eks. i forhold til valget i 1999." Siden spørsmål om redaksjonell strategi er redaktørens ansvar i henhold til redaktørplakaten, og ikke styrets ansvar, har styret naturlig nok delegert til meg som redaktør å besvare spørsmålet.
Klassekampens redaksjon har siden redaktørskiftet høsten 1997 hatt en strategi der ett av elementene har vært å skjerpe avisas profil som politisk nyhetsorgan. Et annet element i strategien har vært å utvikle avisa som organ for det flerkulturelle Norge. Gjennom å rekruttere ukentlige spaltister som Mah-Rukh Ali, Amir Mirzai, og nå nylig den kenyanske opposisjonspolitikeren Koigi wa Wamwere, har vi nådd et godt stykke på vei for å oppfylle denne målsettingen. Vi har også flere andre del-mål som jeg ikke skal ta opp her.
For spørsmålet som er stilt helt konkret, om valgdekning i 1999, går direkte på avisas rolle som politisk dagsavis, som venstresidas dagsavis.
Det forekommer meg sannsynlig at grunnen til at FFVD vil ha drøftet strategien for valgdekning i 1999 er at man i fondet ennå føler bekymring for at Klassekampen skal bli "menighetsblad for AKP", eller sekterisk valgkampavis for Rød Valgallianse. En slik bekymring er etter mitt syn fullstendig ubegrunnet. Bredden i det redaksjonelle stoffvalget og bredden i innkomne kommentarer og kronikker viser med all ønskelig tydelighet at Klassekampen under ny ledelse ikke bare holder koken som dagsavis for venstresida, men at vi også har fornyet oss, særlig ved å få på flere unge skribenter og ved å markere oss sterkere kvinnepolitisk.
I forhold til Sosialistisk Venstreparti og Sosialistisk Ungdom er dette grepet godt synlig i spaltene. Selv om avisa ikke skal være noe talerør for SV og SU - like lite som den skal være noe klakkør for AKP og RV - oppfatter ledende SVere og SUere avisa som et sted der de kan få utløp for tanker og meninger. (Vi sender nå ut et "SV-brev" i forbindelse med aksjekampanjen. Bredden og tyngden blant SVere og SUere som har undertegnet støttebrevet til Klassekampen er meget løfterik.)
Noe av det samme gjelder for folk som sokner til venstresida i Arbeiderpartiet, men der har vi ennå nådd relativt kort og har mye å hente. Klassekampen har fulgt opp rollen sin som nei-til-EU-avis. Selv om vi ikke kan bli avisa for fiksjonen "Samholds-Norge", og står på den revolusjonære og sosialistiske formålsparagrafen fra 1991, er vi i høy grad et organ der politikere som sokner til regjeringspartiene eller sitter i regjeringa ønsker å få synliggjort eller tydeliggjort oppfatningene sine.
Gjennom vår dekning av det pågående tariffoppgjøret har vi vist vilje og evne til å være avisa til grunnplanet og mellomsjiktet i fagbevegelsen. Vi arbeider nå med å omstrukturere Klassekampens faglige råd for å få større bredde og effektivitet, og for å bedre de eksterne faglige kommentarene. I redaksjonen er det opprettet en egen stilling for nettverksbygging som skal skaffe oss enda bedre materiale fra skribenter utenom redaksjonen.
Den politiske bredden i Klassekampen gjenspeiles ikke minst gjennom den pågående aksjekampanjen, som ikke bare har gitt oss et godt økonomisk resultat til nå, men som også har demonstrert at avisa har sentrale støttespillere i kretser langt utenfor en "hard kjerne" av kommunister og venstresosialister.
Senterpartiets nestleder Åse Grønlien Østmoe ville neppe offentlig støttet Klassekampen med et aksjekjøp dersom hun regnet avisa som et snevert AKP-organ. Det samme gjelder for tidligere stortingsrepresentant for SV, Inger Dag Steen, som i utgangspunktet støttet FFVD. Jeg finner det ikke formålstjenlig å ramse opp alle øvrige støttespillere. De har vært publisert i avisa og i spesialbilagene i forbindelse med aksjekampanjen. Men jeg vil nevne et par som for meg har vært spesielt gledelige siden de er gamle forfatterkolleger; Kjell Askildsen og Klaus Hagerup. Begge var de skeptiske til redaktørskiftet, og Hagerup var så skeptisk at han tegnet seg på oppropet mot den nye redaktøren. Når han nå støtter avisa med et aksjekjøp, har jeg god grunn til å anta at det ligger en erkjennelse i det av at de skumle scenarioene som mange fryktet ikke ble virkelighet.
Jeg skal bli enda mer personlig et øyeblikk. Det var mitt livs utfordring da jeg søkte redaktørjobben og tok den til tross for stor motstand både i og utenom redaksjonskollektivet. Ennå klinger de groveste beskyldningene mot meg som ekko i ørene mine. Jeg ble, av en av FFVDs grunnleggere, offentlig framstilt som en nyttig idiot for AKP-ledelsen, og av folk i redaksjonen som en medieklovn. Hadde jeg trodd på dette, hadde jeg naturligvis aldri turt å bli redaktør. Men jeg trodde ikke et sekund på det. Bak min ydmykhet i overfor alle dem i redaksjonen som valgte å slutte fantes det også en jernhard vilje til å videreføre Klassekampen som et prosjekt jeg trodde og tror på, med min egen og hele den nye redaksjonens journalistiske integritet i behold. Jeg så og ser på meg sjøl som en mediekriger, og ingens klovn eller hånddokke.
Noe av grunnlaget for opprettelsen av FFVD var tro på skrekkscenarioer som snarlig konkurs for Klassekampen, ikke avis hver dag, ingen anstendig ny stab på plass. Nå har vi drevet dagsavis i mer enn sju måneder siden redaktør- og redaksjonsskiftet. Vi har hatt vansker som vi kunne forutse, og jeg har personlig i kampens hete gjort poltiske og praktiske feil som jeg har tatt sjølkritikk for, men ikke finner noen grunn til å be om tilgivelse for.
Derimot kunne jeg tenke meg å be FFVD om å ta sjølkritikk, og å omforme denne kritikken til en praktisk handling som går ut på å besinne seg, lære av det som har hendt og gå videre som en konkret medspiller for Klassekampen på åpen scene, - og ikke som en motspillende aktør i kulissene.
Jeg har bevisst deviert fra det som var spørsmålet, samtidig som jeg har gitt dere bakgrunn for det som skal bli mitt svar til slutt: Klassekampens strategi for valgkampen i 1999 kommer til å være at vi skal ta et kraftig løft for å bli en enda bedre venstresidas dagsavis. Det er et lokalvalg som ikke gir oss de samme mulighetene til å sette en rikspolitiske dagsorden som et stortingsvalg gjør. På den annen side gir et kommune- og fylkestingsvalg oss en unik mulighet til å dekke politikken på grasrotnivå.
I lokalvalgene oppstår utbrudd fra det etablerte partiene, slik jeg har sett det på nært hold som fylkespolitiker i Østfold der Arbeiderpartiet har opplevd en voldsom avskalling. Nye allianser oppstår, slik jeg også har sett det i Østfold der RV og NKP inngikk valgsamarbeid, og slik det har skjedd på Notodden der RV og SV har samarbeidet. Det å drøfte oppbruddene og alliansemulighetene mellom grønt og rødt og rosa ser jeg på som en viktig oppgave for Klassekampen, og det er attpåtil en oppgave som vi vil være ganske aleine om å påta oss i norsk presse.
Forfallet i norsk riksdekkende dagspresse bør åpne spennende muligheter for den alternative riksdekkende dagsavisa Klassekampen. Der våre store kolleger utvikler seg i en retning hvor de apolitiserer og personfikserer valgdekningen, vil Klassekampen kunne oppnå mye ved å gå den stikk motsatte veien.
I valgkampen i 1999 må vi sette oss som mål å bli "markedsleder" i den forstand at vi setter dagsorden for en rekke politiske spørsmål som de andre avisene forsømmer eller utelater. Det er naturligvis umulig i dag å forutsi nøyaktig hvilke spesielle spørsmål det vil bli. Men det er mulig å si noe generelt om hovedspørsmål som vi kan reise, uansett den ordinære utviklingen i valgkampen. Det gjelder anti-rasisme og anti-imperialisme, kampen mot innlemming i EU, der Thorbjørn Jagland nå har blåst i ja-luren og maner til et nytt forsøk. Det gjelder miljøpolitikk og utdanningspolitikk, kamp for likestilling og den stadig viktigere kampen mot de økende forskjellene i Norge som virkelig ikke skaper noe Samholds-Norge, men som er i ferd med å dele landet i et Fattig-Norge og et Rikdoms-Norge. I et lokalvalg vil det være mulig å drive aktiv journalistikk for å vise hvordan offentlige sektorer utarmes mens privatiseringsbølgen i kommunene gjør de rike enda rikere.
Det vil være nok av saker å gyve laus på. Vi har i Klassekampen pr. i dag en organisasjon og en motivasjon som gjør det mulig for oss å bygge opp avisa mot et gjennombrudd før årtusenskiftet. Politisk er det som sagt ingenting som hindrer oss. Men for å lykkes må vi få orden på økonomi og opplagstall. Vi må vekk fra årlige underskudd og vi må ha et stabilt økende opplag. Tiltak for dette er tatt gjennom aksjekampanjen og den pågående reklamekampanjen, som andre enn jeg sier er en knallsuksess og meget kul. Den nødvendige snuoperasjonen i avisa besto blant annet i at redaksjonen måtte slankes, fordi den gamle redaksjonen var for stor. Skal vi oppnå de redaksjonelle målene våre, må redaksjonen utvides igjen, helst i løpet av høsten 1998.
I denne prosessen har vi liten nytte av å bli motarbeidet av noen av avisas nærmeste gamle venner. Vi i avisa vet hvor vi står og synes vi står relativt støtt. Det er mitt håp at Fondet og foreningen for venstresidas dagsavis benytter dette årsmøtet til å ta et skritt i riktig retning og finnet et ståsted vi kan ha til felles.