Vår og alger mm.

Karsten Vedel Johansen (kvjohans@online.no)
Thu, 14 May 1998 21:37:42 +0200 (MET DST)

Et streif av vårens lune varme, dens kjølige og behagelige oppvåknen fra
vinteren er allerede over etter vel en uke, og en anmassende og tørrvarm
sommer har lagt seg som en kvelende dyne over innlandet i Sør-Norge. Solen
dundrer en kanonade av stråler ubarmhjertigt ned over den spirende grønske
og begynner allerede å tørre den ut. Gresset ser vissent ut allerede før det
har begynt å spire ordentlig. Grusveier støver som i Sahara. Her klokka halv
ni om kvelden i over fem hundre meters høyde er temperaturen ennå på
tropevarme, selvom vi fortsatt bare er midt i mai måned. I de senere årene
er jeg mer og mer begynt å frykte sommeren: hvert år det samme - en monoton
dundervarme legger seg kvelende over det hele og blir urokkelig liggende i
tre-fire måneder. Somrene er begynt å få et ørkenaktigt preg, den værets
vekslen vi kjente før i tiden har forsvunnet og ihvertfall for meg ødelagt
muligheten for å nyte sommeren. I stedet tvinges man til allerede i mai å
søke ly for sola.

Den banale avis-mentaliteten hyller alltid platt varmen og sola som i en
Mallorca-reklame, uansett når den inntreffer og hvor trykkende varmt det
blir, uten minste tanke for de naturforhold som tross alt har dannet
grunnlaget for livsformene gjennom årtusener her i Norge. At de årligt
tilbakevendende algeoppblomstringene har noe med klimaforandringer og
unormal varme å gjøre er nærliggende, men interesserer ingen. At årvisse
anfall av monoton sommertørke har konsekvenser for dyreliv og vegetasjon
overlates til de "spesielt interesserte". At drivhusvarme og
algeoppblomstring er sider av "globaliseringen", og kanskje ikke de minst
viktige, glemmer man. Vi lever i en tid med et skjebnesvangert overfladisk
og likegyldig forhold til fortid, nåtid og fremtid. At virkeligheten ikke er
en underholdende TV-serie er det få som innser. Når opprøret raser i
Indonesia har verden forlengst glemt de enorme skogbrannene som preget
høsten og vinteren der og i Brasil. De mørkla en mindre verdensdel!

"En av grunntendenserne i vår tid er det, å frata menneskene og verden deres
hemmeligheter. Hemmelighetene skrumper inn til skrekkhistorier og
sensasjonsberetninger om UFOer osv...." "Mennesket lærer som sagt å avsløre
hemmeligheter ved å stille spørsmål: Men det må selv formulere spørsmålene.
I dag formulerer andre spørsmålene for det og for sikkerhets skyld leveres
svarene samtidig, f.eks. i reklamene..." Slik skrev den tjekkiske
forfatteren Ivan Klima i der Spiegel vinteren 1994. Verden blir flat i en ny
forstand. Kjennetegnet på det totalitære er, at selv om grunnleggende ting i
tilværelsen som kjærligheten eller været toleres det i dag bare een mening -
den banaleste - og at den sammenhengen i verden som konstrueres av
menneskene selv går tapt i et meningsløst og kvalitetsløst flimmer av
markedsbanaliteter. Den som ikke passer inn i denne tilsynelatende
uunngåelige og forutbestemte "utviklingen"s vidunderlige nye verden må bare
avfinne seg med rollen som historisk søppel og evt. selv finne ut å besørge
sin avskjed med den tilværelsen som har mistet sin mening mens banaliteten
besverger "livet". Deretter gråter "samfunnet" så sine krokodilletårer.

Vh. Karsten Johansen