(og sukk over prostitusjonsforskerne..)
Etter å nettopp ha sett Lønning direkte på TV2 med debatt om legalisering av
prostitusjon eller ikke, er mine reaksjoner følgende:
For det første er det en lidelse å bli pådytta de evindelig storkjefta
gutta-boys-Oslo-advokat-kjendisene av typen O. Ihlebæk, som er umåtelig
uhøflige, frekke og får lov å avbryte andre av gutta-boys-programleder Lønning.
Men dette visste jeg jo på forhånd. Verre er det å oppleve (tidligere?)
AKP'er og mangeårig prostitisjonsforsker Liv Jessen. Hun var først og fremst
opptatt av å angripe Trude Håland fra kvinnegruppa Ottar fordi hun var
"unyansert" i sin bastante motstand mot prostitusjon. Med denne kjepphesten
ble Jessen en nyttig hjelper for apeberget i debatten (Oslo-advokatene) som
dura i vei med det tradisjonelle og akk så omsorgsfulle "vi må få dette inn
i ordnede former slik at vi får de stakkars jentene vekk fra gata". Jeg
bestrider ikke Jessens kunnskap om prostituerte og deres situasjon, og
hennes oversikt over tall og faktamateriale. Problemet er heller at hun er
gått så dypt inn i materien som forsker at hun nå bare ser trærne og har
mista evnen til å se skogen. Hun var 95% opptatt av at det fantes
prostituerte som ikke så på seg sjøl som undertrykte og ulykkelige, og bare
5% engasjert i det POLITISKE spørsmålet: Hva slags syn på kvinner fremmes i
et samfunn som gjør prostitusjon til legal virksomhet på linje med annen
næringsvirksomhet (jfr. skrekkscenariene Hamburg og Amsterdam)?
Trude Håland (og Anniken Huitfeldt fra AUF, sjøl om hun ikke ble hoggestabbe
for apeberget på samme måte som Trude) skal ha all honnør for at hun
tviholdt på dette prinsippielle hovedspørsmålet.
Etter å ha observert (den formodentlig fortsatt ventreradikale)
prostitusjonsforsker Jessen, så slår det meg hvordan det er mulig å forske
seg til mer kunnskap, men MINDRE politisk forståelse. Jessen var for
eksempel MOT å gjøre det ulovlig å kjøpe seø (altså kriminalisering av
KUNDENE, ikke de prostituerte - noe som burde fortone seg som et
selvfølgelig krav for radikale mennesker). Hun ville heller ikke svare nei
(eller for den saks skyld, ja) på spørsmålet om bordellvirksomhet bør
legaliseres. Det ser for meg ut som om tillitsforholdet til de prostituerte som
hun forholder seg til som forsker (og de vil jo sjølsagt i stort sett
framstille sin egen virksomhet som sjølvalgt og noe de mestrer, og frabe seg
å bli sett på som ofre - dette er jo elementær psykologisk
overlevelsesteknikk) er blitt så overveiende viktig at de blir
premissleverandører for hva slags politisk syn Jessen får på prostitusjon
som SAMFUNNSPROBLEM.
Fenomenet med å "forske seg inn i tåkeheimen" er ikke Jessen aleine om. Har
noen lagt merke til hvordan det har blitt stille fra tidligere
venstreradikale feministiske forskere om incest og voldtekt? Den gamle
harmen og den krystallklare holdninga mot slike overgrep/overgripere er nå
erstattet så til de grader av av "forskningsmessig innsikt i problemenes
kompleksitet", at ofrene ikke lenger har noen klare talskvinner på
universitetene.
Heia Ottar, stå på!!
Trond Andresen