Eksempel: s. 12-13 i utgaven fra 25. februar. En tosiders kronikk av Ljubisa
Rajic, professor i nordisk språk og litteratur ved Universitetet i Beograd.
Her reiser Rajic glimrende og velformulert de sentrale problemene rundt
gangsterveldet i det tidligere Jugoslavia, på en måte som ellers bare Jan
Hårstads innlegg i KK har vært i nærheten av. Han tørker støvet av den gamle
parolen: Krig mot krigen! og det er sannelig på tide på et tidspunkt hvor
som nevnt Aftenposten og hele den øvrige norske presse og NATO-pressen
ellers forbereder befolkningene mentalt på krig ved en totalt ukritisk
hyllest til UCK-geriljaens fascistoide korstog for Stor-Albania. Rajic
representerer stemmen til de serbere og albanere som har innsett at det
finnes viktigere ting her i livet enn nasjonaliteten, når han skriver: "Det
kjem til å ta tid før fangane i den albanske og den serbiske brakka klarar å
sjå at dei sit fanga i same leir. Det kjem til å ta tid før dei oppdagar at
nasjonalstat med flagg, hær og politi ikkje er den riktige vegen til arbeid,
betre levekår og eit sømeleg liv."
Nasjonalstaten er i dag omfunksjonalisert til lokal politistasjon,
overvåkingsorgan og ramme for underholdningsindustriens sportsavdelinger for
den multinasjonale kapitalens forskjellige kommandohøyder. Det norske
medlemmet av den olympiske komiteen mistenker at sykdom blant norske
langrennsløpere skyldes sabotasje. Aftenposten propaganderer for åtteårige
gutter som soldater. Det nasjonale er blitt vår tids viktigste dop sammen
med sex. Rajic refererer tankegangen i den jugoslaviske fangeleirens
forskjellige brakker: "På båe sider av konflikten var den dominerande
haldninga: Kvifor skal eg vera minoritet i din stat, når du kan vera
minoritet i min stat". Formålet med denne oppfanatisering er selvfølgelig
globale strategers spill pluss å skape formuer for en rekke lokale gangstere,
det er snakk om en art opprinnelig akkumulasjon.
Men dopet virker ikke på alle. Rajic siterer en fersk grafitti fra Beograd:
"Fortida er forferdeleg, samtida er ikkje til å halda ut, men heldigvis har
vi inga framtid." Som Marx sa: "Man kan kaste sannheten nok så grundig ut
gjennom hoveddøra, før eller siden kommer den tilbake gjennom kjøkkenvinduet."
Vh. Karsten Johansen