Det skjer så mye rart i verden for tiden at jeg ikke skjønner hvorfor dere
kaster bort tiden her på dette ærverdige forum med å diskutere hvorvidt en
nevrotisk eksildanske gjør rett i å harselere over justisministerens
utseende og etternavn. La meg heller trekke deres oppmerksomhet bort fra
denne prinsippdebatt med en liten dagsaktuell fortelling om hva jeg var
borti under mitt 40 dagers lange Moskva-opphold nylig:
Jeg har vært i Moskva endel ganger tidligere allerede i mitt 27 år gamle
liv, og hver gang har jeg lurt på hva det er som foregår ved vår norske
ambassade i dette veldige sovjetland mellom Øst og Vest. Tatt i betraktning
den ideologiske spenning som har ridd verden i det 20. århundret, med
gamlelandet på den kapitalistiske, såkalt demokratiske side i denne
konflikten, så har jeg forholdt meg en smule skeptisk til denne norske
representasjonen i øst.
De kan igrunn ikke ha det lett når det gjelder å rapportere hjem til det
sosialdemokratisk maoistiske kapitalist Norge om utviklingen i ondskapens
imperium. Jeg overhørte følgelig for noen år siden ved ambassaden en
ambassadesekretær legge ut om hvor synd han syntes på alle russerne som
hadde tatt så feil i 80 år, og som nå måtte se sannheten i øynene, at
verden er og blir kapitalistisk. Men dengang var jeg enda yngre og kanskje
enda mer forvirret og fikk meg ikke til å ta til motmæle.
Det stiller seg imidlertid litt annerledes i dag, 6 år senere. Jeg har
opparbeidet meg en smule akademisk pondus, jeg er vitterligen
hovedfagstudent i russisk og mitt nåværende opphold var viet mitt
hovedfagsarbeid om den sovjetiske dialektisk materialistisk inspirerte
positivismekritikken, som vitterligen er en betydelig intellektuell
strømning i vår moderne verden, men akk så underkjent i det fremdeles smule
positivistisk inspirerte Vesten. Og som hovedfagstudent har jeg fått
bekjente som faktisk jobber ved denne underlige representasjonen, og via
disse bekjente fikk jeg anledning til å møte representative representanter
for denne hardnakkede kaldkrigsinstitusjonen. Saken er nemlig den at i det
etablerte Norge så er lite eller ingenting forandret siden murens fall, det
etablerte Norge har nemlig eksklusiv tilgang på virkeligheten, og vet det
vi andre ikke vet, at fred mellom øst og vest bare er noe som barn og
kunstnere tror på, at den kalde krigen fremdeles foregår og at alt snart
vil vende tilbake til det gamle, til det normale. For historisk utvikling
er ikke annet enn en kommunistisk myte.
Så der troppet de opp, de sikkerhetsklarerte, gode nordmenn, og hadde et
svare strev med å få student Lydersen til å passe inn i skjema. Til sist
brøt unge herr Tom, vaktsjef ved ambassaden tausheten, og spurte meg rett
ut med dirrende nervøs røst om hva det var som haddde trukket meg hit til
Moskva, var det forkjærlighet for det russiske språk og litteratur, eller..
ideologi? Slik lød spørsmålet, og jeg satte igang med å forklare herr
vaktsjef Tom hovedlinjene i mitt hovedfagsarbeid, og utledet fra dette en
positiv fortolkning av Sovjetunionen, som en nødvendig Ad Hoc-organisasjon
for å få bukt med den verste imperialismen, slik at vi dagens verden
framfor vulgær utbytting isteden kan konsentrere oss om sivilisert
næringsutvikling. De andre sikkerhetsklarerte militærgutta hørte med
interesse på det jeg hadde å si, men da jeg var ferdig utbrøt det norske
etablissementets forlengede arm i Moskva, ute av seg av eksistensiell
fortvilelse: "Pisspreik! Det Lydersen sier der er det største pisspreik jeg
har hørt i hele mitt liv, osv.osv." Også tok selskapet helt av, Tom satte
igang med å fortelle meg hvordan jeg med min lusne framferd,
kommunistympatier og artikkelskriverier i realiteten hadde spolert hele min
fremtid, om hvordan arbeidsgivere i Norge ikke vil ta i meg med ildtang, og
om hvordan han når han kommer hjem til en ny toppjobb i
utenriksdepartementet vil svarteliste alle som meg. Dette var å betrakte
som en krigserklæring, så jeg svarte med å fortelle Tom hvilken stor
erkedust og fjompenisse han i realiteten er, at en organisasjon som lar
slike udugelige fjøsnisser som han gjøre karriere ikke er liv laga (her
klarte ikke militærgutta å holde seg for latter) og at jeg, når jeg kommer
hjem vil gjøre det kjent for alle jeg kjenner for en stor erkedust som er
vaktsjef ved den norske ambassaden i Moskva. Noe jeg gjør her og nå.
Stemingen ble m.a.o. ganske så utrivelig og hele seansen endte med at jeg
nektet å ta ham i hånden og gikk isteden og la meg til sengs for å la
søvnen for en stakket stund frelse meg fra denne vår historisk betingende
klin gale verden.
Så det var min fortelling fra Moskva, så får det være opp til dere å se
likhetstrekkene med Landmarkaffæren som jeg dessverre ikke fikk anldening
til å følge mens jeg var i Moskva. Jeg håper med dette at venstresidens
representanter på KK-forum endelig kan våkne opp fra sin dype søvn og tre
inn i samfunnet som våkne og ansvarlige samfunnsborgere. La oss ta makta!
vennlig hilsen
Sigurd Lydersen