I programmet, hvor Baumann også ble intervjuet, ga han uttrykk for flere
meget interessante synspunkter på, hva globaliseringen innebærer. Han gjorde
først oppmerksom på, at det er et motebegrep, som er uttrykk for en
elitetenkning (en elitetenkning, som Norges ledende politiske idiot (i beste
fall er han det), Erik Solheim, gladelig har gjort til omdreiningspunkt i
sitt nyeste politiske speiderløfte etter først å ha konvertert til liten
profet for NATO. For Solheim synes målet klart: SV må bli Norges neste
fremskrittsparti langt til høyre for det klassiske konservative Høyre og
innrulleres i den amerikanske politikerkastes underbruk). Før snakket man om
"universaliseringen" som var noe villet. Globaliseringen derimot er en
uunngåelig skjebne som på en eller annen måte kommer uten at noen vil den.
Her nevnte Baumann den voldsomme interessen for effekt- og såpefilmen om
"Titanic" og at dette har blitt forklart med en slags underbevisst følelse i
brede kretser om noe apokalyptisk ved tida vi lever i (selv tenker jeg i
slike sammenhenger alltid på insektene, som uimotståelig kraft dras mot
lysflammen som dreper dem, eller fugler som krasjer med fyrlyset. Lementoget
er på trettitallet brukt av Ivar Lo-Johansson som et bilde på det samme).
Så gikk Baumann til saken: globaliseringen burde egentlig hete
glokaliseringen, fordi den rommer en dobbelthet. På den ene siden ubegrenset
og uendelig rask bevegelighet for en snever elite, på den andre stadig
større stedsbundethet for det uhyre flertall. Eks.: Hva koster det å smugle
en asiatisk løsarbeider inn i USA via Mexico? - 30.000 dollars! For dette
beløp kan medlemmer av den globaliserte eliten reise verden rundt på første
klasse. Stedsbundethet eller ikke blir et avgjørende trekk ved
klasseforholdet i vår tid. Den globale eliten (f.eks. Mrs. Bruntland
herself) er ikke lenger knyttet til noe territorium med noen bånd, de har
ingen tilknytning til noe sted - de er mindre stedsbundne enn "absentee
landlords" og lever i befestede bydeler helt (eller ivhertfall nesten helt)
utenfor rekkevidde for underklassens hevn. Nasjonalstatene har mistet deres
økonomiske suverenitet - nasjonalregskapene er blitt meningsløse
regneøvelser for "regnegutter", og den politiske suverenitet eroderes
etterhvert slik at nasjonalstatene reduseres til å være "politistasjoner for
å holde orden på underklassen". Politikerne kan bare samle støtte på
symbol/pseudohandlinger, særlig - "trygghet" - NB: fremskrittspartienes
program!! (Jvf. disse dagers voldskampagner - hvem er det som er ansvarlig
for volden? - Produsenter og selgere av videovold, dataspill, mennesker som
fratar andre mennesker livsperspektivet og politikere og andre som
destruerer kulturen, skolen osv. med viten og vilje).
De fattige i vår tid er i en helt annen situasjon enn de fattige i noe
tidligere samfunn: i middelalderen var de fattige der for at andre skulle
vise godgjørenhet og minnes om jordelivets forkrenkelighet, i kapitalismens
industrielle fase var "reservearmeen"s funksjon å være en reserve - derfor
måtte den holdes på et visst minimumsnivå i suppekøen. Men dagens fattige er
rett og slett overflødige og som Baumann sa: det er illevarslende - de kan
intet konsumere og er dermed verdiløse. Jeg vil si: de er i en håpløs
situasjon som undermennesker og som "uverdigt liv" i den nazistiske
sosialdarwinisme. Men de trengs vel neppe en gang til eksperimenter eller
til å lage såpe av? Som Beaudrillard formulerte det presist i "America":
"Poor people must exit". Eksterminismen som troddes begravd først i 1945 og
siden med "den kalde krigens slutt" (som er gått folk som Solheim til hodet)
dukker opp igjen, når pespektivet som Baumann sa blir en overgang fra et
samfunn hvor to tredjedeler er i arbeid, til et, hvor bare een tredjedel er
det. Eks.: 90 millioner (nesten halvdelen av befolkningen) lever nå under
eksistensminimum i Indonesia og en fascisme utvikles av overklassen.
Situasjonen er parallell til Italia rundt 1920, hvor demobiliserte offiserer
fikk statslønn på den "reformistisk sosialistiske" krigsministerens ordre
for å gå inn i de fascistiske dødsskvadroner.
Baumann sier: ***det finnes dermed ikke lenger noen fellesinteresse
overhodet mellom den minoriteten som fratar andre eksistensmulighetene og
det flertallet som skal trenges i avgrunnen***. Klassesamarbeidet som lå
under Sosialdemokratiets fremgang har ikke lenger noe grunnlag. En ny "kald"
fascisme står på den globale overklassens planleggingsprogram og utklekkes
kanskje nå av computerhjerner. Og egentlig ER det allerede fascisme, når
f.eks. en Jens Stoltenberg har sagt at når en tjener millioner og en annen
promiller av dette, så er det fordi den ene er så mye mer verd enn den
andre. Stoltenberg og de fleste andre har bare ikke oppdaget det ennå.
Eksemplene står i kø: Et multinasjonalt selskap vil nå ta patent på det
islandske folks arvemasse. The great communicator Reagan lanserte
dataspillenes åndelige tredjeverdenskrigs-trening av ungdommen som løfterikt
for fremtiden - de ville jo bli gode jagerpiloter! Dataspillenes verden er
en fascistisk verden. I USA har "valget" resultert i en senator som er et
hjerneblåst filmmonster som omgir seg med en fascistisk vaktgarde i
filmkostymer. For en som har lest I.G. Farbens bestillinger av de nødvendige
kvanta menneskelige forsøkskaniner til Bunaverkene i Auschwitz, er intet av
dette nytt.
Politikerne "våre" skal bare lulle oss inn i denne tilstanden, smertefritt
som Hans og Grete som fetes opp til slakt i eventyret. Men tilbake til
"Titanic" og andre katastrofefilmer - den amerikanske filmindustriens
overklasse kjenner damoklessverdet over forbryternes hoder: ingen må bli
forbauset den dagen f.eks.en desperat terroristisk gruppe i Russland griper
tak i atomvåpnen (nylig prøvde en matros å okkupere en atomubåt i Murmansk).
En ny versjon av "Dr. Strangelove" og "Apocalypse Now" kan fort bli
virkelighet. Saddam Hussein, Bin Laden og Hamasterrorismen i Israel med
"hellige krigere" med total dødsforakt er et uttrykk for hva for desperat
fortvilelse som griper de elendige, som ser seg forvist fra livets
muligheter på jorda på grunn av en uendelig grisk, dum og frekk minoritets
umenneskelige likegyldighet, kulturløshet og overforbruk. I forhold til
disses uendelig kyniske og forløyete verden blir selv groteske forbrytere
som en Hitler eller en Stalin snart nærmest å regne for naive og
idealistiske begynnere. Som Jack London skrev med Dante'sk patos om sin tids
finanskrapyl (1905): "jeg tror ikke på helvete, men det burde eksistere et
helvete, for hvordan skal slike som dere ellers få den skjebnen dere
fortjener?" En rettferdig krigsforbryterdomstol a la den i Nürnberg eller
bedre "forhøret i Havana" trengs for verdens overklasse i sin helhet og ikke
bare for falne stalinistiske småforbrytere. Unntaket bør være de som nå
snart ser hvor de er på vei og tar til vettet.
Likevel er det ikke hevn over en gal herskerkaste (hevn, som vi har sett
løpe av sporet før) som redder fremtiden, men bare at de undertrykte og
forurettede befrir seg fra egne illusjoner tids nok til å snu kursen 180
grader i forhold til den nåværende pengegalskapen. Derfor er det så
avgjørende viktig med kritikk av nasjonale og andre fordommer som vil kunne
utnyttes i den ny fascismen.
I sin fortvilelse ba Wolf Biermanns bestemor under 2. verdenskrig i Hamburg:
"Oh Gott, lass du den Kommunismus siegen!" (Oh gud, la du kommunismen
seire!). Jeg vet ikke, om det finnes en god gud, det meste i historiens
gang tyder avgjort på en ond. Men bestemødres fortvilelse er det foreløpig
ingen ende på.
Vh. Karsten Johansen