"Men må et fag være "knytta til den virkelige verden" (hva nå det betyr)
for å ha
livets rett? Hva med den estetiske nytelse og fascinasjon som mange har av
algebra, geometri, etc., dvs. matematikk som et mål i seg sjøl, ikke bare
et
middel til å beregne hvor mange spann du trenger for å male stua? Kan
man ikke da med samme argument droppe forming? Astrofysikk? Paleontologi?
Arkeologi? Er alt som ikke har "praktisk
nytte i hverdagen", "ubrukelig kunnskap"?"
Jeg vet at diskusjonen dreier seg om matematikk-undervisningen i skolen, og
om professor Befring har rett eller er på jordet med sitt forslag om å
kutte matematikk som eget fag i skolen, og heller integrere det i andre
fag, hvor elevene kan se at den slags kunnskaper kan komme til anvendelse.
Men jeg tillater meg likevel å bringe inn et helt annet perspektiv, som
faktisk gir seg av sitatet fra Trond Andresen:
Hvorfor har norsk ungdom i dag i praksis 12 års obligatorisk skolegang,
mens norsk ungdom f eks på 30-, 40- eller 50-tallet hadde bare 7 års ditto?
Ut fra all fornuft burde svaret være at den kunnskapsmengden som finnes
tilgjengelig i et samfunn som det norske, er blitt så veldig mye større, så
stor at ungdommen må bruke ytterligere 5 år til å tilegne seg den. Men ved
nærmere ettertanke viser dette seg å være en feilslutning. De 5 ekstra
årene går nemlig ikke med til å sette ungdommen inn i de store, nye
kunnskapsfeltene som har åpnet seg, f eks fra 20-tallet og framover. DET ER
IKKE ASTROFYSIKK, PALEONTILOGI, ARKEOLOGI som fyller pensumplanen. Ei
heller Einsteins relativitetsteori eller Bohrs kvantemekanikk. Ei heller
nyvinningene innen geologien - nemlig platetektonikken, og ikke
nyvinningene innen genetikken, oppdagelsen av DNA-molekylene som
arvestoffets grunnlag, heller ikke neodarwinismens store syntese eller de
store oppdagelsene som er gjort innen nevrofysiologien eller cytologien
(celleforskningen) - alt sammen i denne setningen nye oppdagelser som er
gjort i løpet av de siste 30-40 årene. Ikke noe av dette er pensum.
Undersøker man saken, viser det seg faktisk at ikke engang Darwins
opprinnelige er pensum.Det eneste nye i pensum jeg kan finne i farten, er
litt elementær datalære, fullstendig praktisistisk og med et mål så lavt at
gutter har lært seg alt selv på gutterommet før faget kommer på timeplanen.
Det store spørsmålet er da: Hvorfor har ungdommen i dag 12 års obligatorisk
skolegang? Det kan altså ikke skyldes at all den nye kunnskapsmengden må
innlæres for at de skal kunne klare seg i samfunnet. Da må vi søke svaret
et annet sted. Jeg tror ikke det er vanskelig å finne. Jeg tror
forklaringen rett og slett ligger i at et samfunn som det norske ikke har
jobber å gi ungdom fra 14 til 18. Derfor må de plasseres et eller annet
sted, og skolen er løsningen på dette.
Alle veit at skolen er det dårligste stedet som tenkes kan til å lære noe,
ikke minst og især for 14 til 18-åringer. Derfor er ikke skolen innrettet
på at de egentlig skal lære noe heller, kanskje bort sett fra å stå opp
tidlig om morran og gjøre det de blir bedt om å gjøre, uten å stille
spørsmål, som i og for seg er et viktig bidrag til sosialisieringen. Ut
over dette skal først og fremst bare tilbringe tida der. Det de lærer det
ene året, glemmer de det neste, og det er alminnelig akseptert at dette
skjer, det blir ikke betraktet som noe problem, verken av lærere, elever
eller samfunnet for øvrig.
I en *reell* læresituasjon, som f eks den faren min var igjennom på den
fabrikken han jobba på fra han var 14 til han var 65, ville noe slikt ha
blitt betraktet som en katastrofe.
Hvis så mye som 10 % av elevene kan den matematikken de lærte i løpet av
skoleårene, bare ETT år etter at de har tatt avsluttende eksamen, ville jeg
bli forundret. Engelsk tror jeg 40-60 % kan lese og snakke på et eller
annet brukbart nivå etter skolen, men det er fordi de har skjønt at det har
betydning for dem. Kjemien og fysikken de har lært, er det sikkert bare 2 %
som kan gjenkalle i erindringen ett år etter at de har sluttet skolen.
Samme prosent er vel gyldig for nynorsk skriftlig blant bokmålselever. Osv.
osv., spør dere selv eller ungene deres.
Enhver diskusjon av skolesystemet som ikke har disse momentene med i
bildet, blir den reine tåkelegging. Etter min mening.
Den jeg kjenner som har skrevet mest radikalt om dette, er forfatteren
Daniel Quinn, se særlig boka "My Ishmael". Jeg ville aldri ha tenkt på
skolen på denne måten, uten å ha lest ham.
Aner ikke hvilke reaksjoner dette innlegget vil avføde. Sikkert ikke noen
hyggelige.
Vennlig hilsen
Knut Johansen